torsdag 19. mars 2009

Hva skal vi med barn?

Kom over dette på nettet:


Hva skal vi med barn?

annonse SELVREALISERING: Det er babyboom i Norge. En kan spørre seg hvorfor.

Simen Tveitereid Frilansjournalist Lørdag 12.11.2005, 05:40

Det er visst babyboom i Norge. Oslo hadde i 2004 det høyeste fødselstallet siden 1900. En kan spørre seg hvorfor.

Når det å være forelder er en sur plikt, som det gjelder å fri seg mest mulig fra. Når det å være mor anses som mindre viktig enn å sitte i et styre i en mellomstor norsk bedrift. Når lykken er å finne en barnehage med lengst mulig åpningstid.

Å få barn er det mest radikale et menneske kan finne på. Det gjør noe med deg. Med alt fra alkoholkonsumet til dine dypeste tanker. Men idealet i vår tid er å leve som om ingenting var hendt. Karrieren skal klatre videre, man skal ikke slutte på kurset i kick-boksing, man skal være på fest hele natten som før. Helst bør man være klar for en ekspedisjon til Antarktis to måneder etter man har fått barn. Og skrive bok om det etterpå. Eventuelt kan man bli ammende statsråd. Hvorfor ikke?

DET GÅR EN KLAGESANG gjennom denne travle byen, den synges av småbarnsforeldre. De søvnløse, de utslitte, de frustrerte, alltid skulle de vært et annet sted, alltid plages de av dårlig samvittighet. De ser for lite til barna, barna ser for lite til dem, derfor sutrer de, utakknemlige rakkere, sutrer selv om de har barnehageplass, og hjemmet fullt av dyre leker som hardt arbeidende foreldre har anskaffet.

Mange kvinner føler presset om å gjøre karriere så sterkt at de ikke våger å prioritere det viktigste i deres liv: Barnet. Ikke engang i de to-tre første årene. De som ekspertene sier er avgjørende for barnet. Mange skulle gjerne vært hjemme litt lenger, men de synes de må bli marketing director og avdelingssjef i likestillingens navn. Så sitter de på jobben og føler et savn som ligner en sorg. Og når sønnen tar sine første skritt er mamma i et kveldsmøte på Future Innovation og hjelper til i Karita Bekkemellems statistikk.

EN KAN UNDRE SEG: Hvordan er det blitt en sosialistisk kampsak at foreldre skal være minst mulig sammen med barna sine? Hvorfor synes et parti som SV at det viktigste er å holde forbrukersamfunnet i gang? Burde ikke en rødgrønn regjering, som skal være på de svakes side, ta de virkelig svakestes parti? Dem som ingen spør. Barna.

I et intervju med Dagens Næringsliv (22.10) snakker likestillingsminister Karita Bekkemellem om det hun hater mest i denne verden, men som det nå er blitt hennes skjebne å administrere: Kontantstøtten. Hun sier: «Det er helt vanvittig feil at du blir premiert for å ikke bruke en barnehageplass og dermed delta i verdiskapningen ved å jobbe, og premien kan du bruke på sydentur eller nytt kjøkken».

Det viktige er å jobbe. Gjøre karriere. Man bør ikke gi mennesker økonomisk mulighet til å være mer sammen med barna sine, for de løper av sted og kjøper nytt kjøkken for pengene.

For et trist menneskesyn.

Og for en ensidig definisjon av verdiskaping. Er det overhodet ingen verdier i det å tilbringe tid med sine små barn?

JEG HAR IKKE vært i Syden, jeg har ikke kjøpt nytt kjøkken, men jeg har sagt til meg selv at jeg vil jobbe sånn omtrent 50 prosent i et par år. Kontantstøtten reparerer noe av det økonomiske tapet. Det er fint, men det er også temmelig overvurdert hvor mye man trenger. (Bare det man sparer ved å ha tid til å kjøpe seifilet på tilbud, i stedet for ferdigmat på Deli de Luca...)Det er mulig karrieren får seg en knekk, det er mulig jeg ikke bidrar nok til BNP, men jeg gjentar i hvert fall ikke feilen våre fedre gjorde. De angrer jo alle på at de aldri var hjemme.

Nå er det altså mødrenes tur.

Min sønn på 15 måneder går i barnepark. Fire timer utendørs om formiddagen. Så kan jeg jobbe litt, så kan han bryne seg litt på andre unger. Jeg synes fire timer virker lenge nok for en så liten pjokk. Jeg beklager å måtte fortelle det, kjære karrierekvinner, men det er ikke sjelden jeg har hørt toåringene deres stå ved gjerdet, peke ut i lufta og kjempe med gråten:

«Mamma jobbe. Mamma jobbe».

Så lærer de tidlig hva som teller her i livet. «Mamma kommer snart», pleier vi å svare. Snart, sier vi. Til mennesker uten tidsopplevelse. En løgn også, for mamma kommer ikke snart, men om åtte timer.

BARN I kontantstøttealderen, 1-3 år, har best av å være mye sammen med foreldrene sine. Det er alle eksperter enige om. Ikke bare med foreldrene, men mye. Likevel er flere og flere i barnehage hele dagen. Og flere skal det bli. Over hele landet, spesielt i Oslo, blir nå barneparker lagt ned for å gi plass til barnehager. Parker opptar kommunal tomteplass, de er et hinder på veien mot det hellige målet: Full barnehagedekning. Foreldre som har hatt barn både i parker og barnehager mener at parkbarn har bedre grovmotorikk, blir sjeldnere syke og er bedre til å aktivisere seg selv. Men, hvem bryr seg om sånt?

Parker er et ineffektivt ledd i det moderne samfunnshjulet. Komme klokken ti, gå hjem klokken to, hva er det for slags tull? Barn skal gå i barnehager. Det gagner likestillingen. Og den økonomiske veksten. Men er det et fremskritt for menneskeheten? Er vi ikke snarere tilbake i industrialiseringens tidlige fase? Da familiene var så dårlig stilt at begge foreldrene måtte arbeide så hardt at ingen av dem kunne ta seg av barna. Nå er det ikke fattigdommen som tvinger oss, men rikdommen. Den må opprettholdes. Det kan bare skje ved at begge foreldrene jobber full tid.

MEN HVA BLIR RESULTATET av at vi tenker mer på oss selv enn barna? Hva skjer når tidsklemme-generasjonen, karrierediktaturets likestilte sønner og døtre, en dag blir voksne mennesker? Som det ikke lenger nytter å plassere i statlige institusjoner åtte timer hver dag? Ingen vet, dette er et nytt kapittel i velstandsutviklingens historie. Et eksperiment. Men vi kan vel se tendenser blant dagens barn. Økningen av psykiske problemer, av allergi, av fedme. Et begrep som «stress» er blitt naturlig å bruke om unger. Den nokså nye diagnosen ADHD brer om seg.

Å realisere seg selv og samtidig ivareta småbarns behov er et moderne, uløselig dilemma i de fleste familier. Det ville hjulpet hvis også feminister kunne forstå dette.

«Når kommer vi dit at en statsråd kan føde og være tilbake på jobb etter to måneder?» spurte programlederen i Ukeslutt 22/10. Han håpet kanskje å provosere, med noe helt utenkelig. «Spørsmålet er om vi noen gang kommer dit», svarte Ingunn Yssen alvorlig.

Hun skulle ønske man sluttet å dyrke morsollen, sluttet å bruke begreper som ammetåke. «Det er veldig, veldig uheldig at vi ser på kvinnen som annerledes», sa Yssen i Ukeslutt



Ja jeg er veldig klar over at denne artikkelen setter det Litt på spissen, men synes meningen i den er helt fantastisk!

KLem Anette

6 kommentarer:

Milla sa...

takk for koselig kommentar:) Det er ingen ting å grue seg til- keisersnitt altså. Jeg var jo ikke akkurat høy oi hatten da jeg ble trillet inn på salen der, og var svært usikker på om jeg hadde valgt rett ang å ta keisersnitt... Men som du leste- det ble en fantastisk opplevelse, og jeg angrer ikke. ( og med de etterriene jeg hadde så fikk jeg opplevd å ha rier igjen også. hehe).

Ida sa...

Heihei! Hvordan er formen ? Har du lenge igjen til termin ?

Her er det bare kos og glede :) Lillebror er heldigvis flink å sove om nettene - så jeg har litt energi på dagtid :) Husker du skrev i ett innlegg dette med å være gravid og 'rosafarge' det så forferdelig :) Jeg er egentlig enig med deg - sånn delvis - jeg synets det var HELT fantastisk å være gravid første gang - andre gang lengter man bare etter den lille - og syntes ting er tyngre fordi man ikke orker like mye som tidligere mtp at man har barn fra før. Unner deg unasett denne siste innspurten - for min del - syntes jeg det er litt rart å ikke skulle gå gravid flere ganger.. (kanskje ??) - den epoken i livet mitt er liksom over - rart!

Ha en fin søndag! Klemmer fra Ida

Guttemamma sa...

Hei og takk for rosen:-)
Jeg lengter litt tilbake til "gamle dager", for selv har jeg storkost meg med å være hjemme med barna. Etter førstemann jobbet jeg bare tredager i uken og da nr 2 kom, gikk eldstemann i park to år mens jeg var hjemme med lillebror. Så var jeg to år hjemme med tredjemann og nå jobber jeg 70%, mer enn nok...
Liker veldig godt jobben min, men ennå mer mammajobben!!
Liker tankene dine jeg,...klem

Fjordheim sa...

Hei. VAr innom Landstil på fredagen og snakket med Tone. Så takk for sist til deg. Det var ei koselig stund. Så her er et lite spor så du kan finne ut hvem jeg er.
Ønsker deg Anette lykke til med fødselen.
Ha en god kveld :)

hvorfor ikke... sa...

Hei, hei;)
Godt skrevet, virkelig tankevekkende....!!!!
"Hva skal man med barn?"-liksom...hehe! Kanskje jeg lager en link til dette innlegget...

Nina i Paradiset sa...

Ja, jeg ser på meg selv som verdens minst karriære-bevisste kvinne!!
Hjem og familie er bare SÅ mye viktigere for meg!!!

Tusen takk for de hyggelige kommentarene i bloggen min, forresten! Utrolig kjekt med tilbakemelding i denne litt ensomme, hjemmeværende tiden.
PC'n er iallefall god å ha! ;)

Klem!
(PS lenge igjen nå??)